Tysdag, Harald
”Don’t eat the yellow snow” skreik Frank Zappa ut av den litt skurrete høyttaleren, mens vinden blåste bilen over til motsatt kjørefelt. Det kom til å bli en spennende tur til Hinnøya og med oss hadde vi Odd Arne Sandberg, eller som han kaller seg selv ”Lofotens rikeste mann”. En utrolig festlig og god turkamerat.
Inn Kongsmarka dro vi på fem store pulker hadde vi med. Lastet med litt ved, mat, lavvoer og masse skrapmetall. Planen var å stå på ski, isfiske og som alltid med Odd Arne, kose oss. All matlaging var basert på det beste stemningsmomentet, bål.
Turen var en frisk opplevelse, med sterk vind og snøbyger fikk vi kjenne litt på hva Lofoten har å by på. Både pulker og folk veltet over ende og banning på grunn av vær og løypevalg forekom, men stort sett var humøret likevel bra.
Etter vi hadde slitt de tunge pulkene inn Kongsmarka var det bare å begynne å grave levegger til lavvoene og en fantastisk behagelig utedass. Resten av kvelden gikk ut på å klargjøre leirplassen til en innholdsrik uke. Vi var også glade for at vi hadde med oss noen tørre pinner til å starte bålet med, for kystfjellbjørka var gjennomvåt!
Onsdag, Odd André
Vi vakna i lavvoen etter ei roleg natt, da vi flekka av oss soveposen og kom oss ut, fikk vi godvêret midt i fleisen! Sola lokka på dei steile toppane, men trist nok var dei uaktuelle på grunn av den sterke vinden og nedbøren dagane før. Ein god dag byrjar alltid med mektig frukost – havregraut med ein halv kilo smør, ¾ liter med fløyte og farin etter apetitt stod på menyen. Utmerka frukost som sit i magen heile dagen!
Godvêret skulle nyttast, og vi fann ut at ein skitur utan så mange høgdemeter var eit godt alternativ. Feller og solbriller kom på, medan skaljakke og huve kom av. Vi rusla i lett terreng og nytte sola, vi kom oss opp på ein haug, med god utsikt til bratte fjell og svarte bergveggar, samtidig som vi såg fiskeskøyter på Vestfjorden. Medan vi satt på toppen og åt vi nista vår, køyrde 3 snøskuterar forbi. Hadsel kommune er vistnok ganske liberal rundt til snøskuterkøyring, men dette var iallefall ikkje nyttekøyring.
På heimvegen gjekk vi innom ein anna haug, og fekk nokre høgdemeter til. Da vi kom til leiren, sette nokre i gong med å lage middag – ei stor gulasjinspirert gryte. Denne gongen var smaken ikkje som baken, for vi åt opp dei abnorme mengdene mat. Kvelden kom og bålfyring stod på programmet. Harald, klassa sin pyroman, var i fyr og flamme – bokstaveleg talt. Bålet brann også godt, marshmallowsen vart iallefall svart. Allsangen varte ut i de små timer, minst til kl 2100…
Om natta blas det opp til et forferdelig vêr, og nattesøvnen vart forstyrra av lause bardunar og flaggrande lavvoar.
Torsdag, Norunn
Det var duket for enda en nydelig dag, da regnet sluttet å slå mot lavvoduken, og grøten sakte men sikkert ble klar. Odd Arne tenkte at som de sportsmenneskene vi er ønsket vi alle en konkurranse, men som jeg fort lærte av å være en gjest hos ski og klatring, gjør ski og klatring litt som de vil. Derfor ble konkurranseformen, fort gjort om til en dag man bare gjorde det man ville. Denne innstillingen gjorde at vi gikk ned til et vann nedenfor leiren, med spader, fiskeutstyr, bålutstyr og mat for hele dagen. Vel nede på vannet satte alle igang med å bygge hopp og lage levegger.
Lunsjen bestod av noen interessante blandinger med chips, parmasan, bacon, kylling, potetmos og krydder. Dette var godt i små mengder, men som man kan tenke seg var det en heller kraftig blanding. All den fisken vi fikk ble derretter stekt opp til dessert. På dette tidspunktet begynte Reidun og jeg å bli litt rastløse og da ingen lenger ville være med på diverse leker, fant vi en pulk. Siden pulker stort sett brukes til å frakte ting framover tenkte vi det var en god ide å la tyngdekraften trekke denne vidunderlige farkosten nedover med oss oppi. Harald slang seg fort på og med litt for mye iver fant vi en fin bratt bakke som endte flatt. Veldig flatt. Derretter satte vi utfor. Farten økte helt til pulken lettet. Fire meter etter gjøv smerten opp gjennom bena mine, litt som om du blir tvunget ned i spagaten uten å ha sjangs til å komme ned til gulvet.
Men så satt vi i denne pulken, jeg hadde store vannskeligheter for å reise meg og samtidig så full av adrenalin. Dagen endte stillesittende. Og kreftene som ble brukt på veien til vannet, ble nå spart ved å sitte i en pulk opp til leiren. Derretter fulgte mat og seng. Natten kom med lite søvn og mye vind.
Fredag, Ørjan A
Eg vaknar ved midnatt av at teltduken slår meg i ansiktet. Vinden piskar snøen hardt mot utsida av lavvoen og heile konstruksjonen svaiar faretruande frå side til side i takt med kasta. På grunn av dårleg friksjon mellom is og liggeunderlag har eg hamna rett innanfor opninga og ser no tidvis ut i vinternatta. Til tross for at kroppen ikkje har det minste lyst å bevega seg ut av den litt for gamle og kalde soveposen bestemmer eg meg for at her må det gjerast noko. Som eit kompromiss kryp eg på kne ut under duken. I ly av nattemørket, men ikkje i ly for vinden, akar eg meg heilt bort til lavvopinnen. Etter litt famling får eg tredd løkka over pinnen. Med ein litt lågare puls enn før akar eg meg tilbake til liggeunderlaget mitt som framleis ligg rett framfor inngangen. Rett før eg sovnar rekk eg å tenkje at det truleg vert fleire turar ut i nattemørket.
Dette viser seg å stemme. Berre ein knapp time seinare er det på han igjen, men denne gongen veit eg kva eg skal gjere. Det går kjapt og effektivt og eg er fort tilbake i soveposisjon. Problemet no er at min fantastiske Tyin Elite frå det forgje årtusen ikkje held mål. Den er rett og slett ikkje spesielt varm. Om det skuldast alder eller behandling veit eg ikkje, men ny sovepose er vertfall freistande.
Nattas hendingar toppar seg med at helten vår, Harald, går ut midt på natta for å spa stormmattene ned etter kraftige vindkast slik at ikkje lavvoen vår forsvinn slik huset i filmen Trollmannen frå Oz.
Søvnen vert brått avslutta av ein forferdeleg dansk mobilalarm. Lyden i seg sjølv er ikkje tiltalande, men at mobilen ligg i sekken utanfor gjer ikkje saken betre. Etter eit par minutt med tiltakslaus sutring labbar vår danske klassekamerat ut for å slå av telefonen. Eg blir liggande att i soveposen. Tanken på å flytta seg ut av soveposen når ein allereie er kald og har på seg omtrent alle kleder ein har er ikkje freistande. Derfor vert eg liggande slik fram til det vert gaula ut beskjed om frukost. Havregraut med farin smakar godt etter ei slik heftig natt. Fordelen med natta var at då var temperaturen vertfall under null. No er det plussgradar og regn i kombinasjon med ein ganske frisk bris.
Etter mykje surring, pakking og inspeksjon av vår kjære lærars soveplass (ei myr) var me klare for heimreisa. Fire av pulkane hadde berre raudt trekk, mens den siste også hadde raudt innhald. Norunn, som hadde vore litt uheldig dagen før må fraktast heim i pulk (noko ho har ein god del erfaring med frå før….). Harald tek jobben som første-esel, mens eg går som andre-esel.
Å gå opp og bort med pulk er stort sett ikkje krevjande, berre slitsamt. Men nedover derimot kan by på utfordringar. Til min øvrerasking har Harald med Norunn på slep lettare for å komma seg ned bakkane enn meg, begge på feller. Sidan ferda til Harald går så smertefritt bestemmer eg meg for å gå fremst og ”finna vegen”. Eg har no gått i godt og vel ein time i sterk vind og regn. Demotivert og våt går eg framme og synst synd på meg sjølv. Slik går eg ein god halv time til. Men så kjem oppvakninga! Eg går her i Noregs finaste natur, samen med utruleg kjekke turkameratar og får dekka det av staten! Folkehøgskule er fantastisk!
Toppturgutane 