Ein av våre gode toppturkompisar, Bendik, bidreg med ein fantastisk beskrivelse av Ole, Odd, Erik og hans eiga stortarta, framifrå og magiske opplevingar i nord! Les og nyt.
31.03-06.04
To avslappende, og fra skikjørers perspektiv, tilbakelente dager i Bjørkliden, Lappland, rett innenfor Svenskegrensen fra Narvik var tilbakelagt. Mine gode kamerater Erik og Odd-Andre kom å hentet meg lørdag formiddag. Guttene hadde selv utnyttet siste periodes massive snøfall i Riksgränsen, med det de selv beskrev som deilig kjøring komplettert med luftige drop. Likevel var det fra det sekundet da jeg presset meg inn i Odds fullpakkete Audi at påskeferien virkelig begynte. Vi svingte oss ut av Bjørkliden Fjällbys parkeringsplass med snuten rettet mot Norge og første stoppested, Narvik. Vår høyst kompetente alpinist og kamerat, Ole Bjørn, sto pakket og klar med et bredt glis om munnen da vi ankom hans residens i rallarbyen. Årsaken bak gliset var uten tvil forventningene til skikjøringen i og rundt Tromsø, vår endelige destinasjon for de neste dagene. Ved ankomsten til min hjemby var gjengen preget av dagens lange biltur. Vi fikk stappet i oss noen brødskiver før vi ganske snart kollapset i oppredde senger. Lite visste vi at de neste dagene skulle gi oss sjeldent bra skikjøring i strålende påskevær.
Søndagsmorgen viste Tromsø seg fra sin aller fineste side. Ut fra vinduet kunne vi se den ikoniske toppen Tromsdalstind badet i 
sol, mens vi inntok en fullkommen søndagsfrokost. Gutta kunne ikke vente med å få ski på beina. Etter mye karttitting og diskusjon rundt turmål for dagen, bestemte vi oss for å sjekke ut Kattfjordeidet. Området er velkjent for toppturentusiaster og ligger på Kvaløya ca.30 min kjøring fra Tromsø sentrum. Debatten om hvilken topp vi skulle bestige vedvarte ut forbi Eide handel, før undertegnede tok en sjefsavgjørelse. Som selvutnevnt og selvsagt guide under oppholdet, banket jeg gjennom ønsket om å gå for Storsteinnestindan. Muligens var det mitt personlige ønske om å krysse av fjellet for besteget, som var avgjørende ved dette lite objektive valget. Tinden er majestetisk og godt synlig fra byen. På tross av at fjellet ikke er eidets høyeste, føltes den vel så innbydende som skitoppen Skitntind. Det var for så vidt mye synlige spor ned fra fortoppen 884moh, men der hadde tilsynelatende de fleste også snudd. Lettkledd og med solkrem smurt på velvalgte spots, trasket vi i vei i et veletablert spor. Solen stekte fra en skyfri himmel, mens vi snirklet oss oppover mot fortoppen. Vi kunne med glede konstatere at snøen var av det lette slaget, 10-15cm nysnø med et stabilt hardt lag under. Det tok ikke lange tiden før jeg og Ole valgte vekk nettingen til fordel for baris. Til tross for en ørliten bris utsatte steder, var det som en middels sommerdag i Tromsø å regne. Vi gikk i godt tempo og passerte andre turglade skikjørere, mens enkelte også hadde begynt på nedkjøringen. Vi nådde 884 etter rundt 90min gåing. På den mildt luftige toppen var det vel 5-6 andre folk som alle skulle snu. Vi ville ikke snu, vi ville ha mer. Vindstil
le og vakkert. Taggade (les: gira) gjester. Tok snart av oss fellene for å flyte ned nordsiden som vender mot eggen til toppen. Litt andre snøforhold i den nordøstvendte siden vi nå kom inn i. 30cm fjærlett pudder med et litt porøst skarelag under, i tillegg til en del naturlig uløste skred fra mildværsperioden en knapp uke i forveien. Vi følte vel alle at det var på sin plass med en aldri så liten snøprofil. Fikk konstatert mistanken om skarelaget og kunne notere enkelte hulrom under dette. Situasjonen tatt i betraktning valgte vi å legge inn 10-20m mellom oss for så å traversere hurtig under klippeformasjonene som strekker seg mot toppen. Etter smått nervøse minutter kunne vi slappe av med lunsj like under toppen. Siste 100 høydemeterne ble en slags parademarsj langs eggen. Humøret var upåklagelig bra, mens vi forserte de siste snølagte meterne, med hele yttersida og Tromsø under oss. Obligatoriske bilder både med kamera og mentalt ble tatt der vi satt og nøt toppen i en god halvtime.
Etter mye fram og tilbake ble det vedtatt å kjøre ned vestflanken. Ei forholdsvis bratt side dynket i vakreste aprilsol. Ole la krav på første spor etter å ha utmanøvrert meg i et intenst slag stein, saks, papir. Følgende scene vil gutta se
nt glemme. Som tilskuere oppe på eggen fikk vi følelsen av å være på settet til en skifilm idet den lyshårete halvsvensken brettet ut store svinger ned det alpine henget med sluffskred rullende ned på alle kanter. Selv Oles forbilde, Henrik Windstedt, ville vært stolt. Kjenslan altså. Nå var det bare å følge opp i drømmesnøen. Den ferske telemarkkjøreren Erik tok utfordringen, i form av det avanserte henget, på strak arm. Kjempende nedover med fine telemarksvinger, akkompagnert av enkelte randosvinger. Alltid godt for en lokal Tromsøgutt å se svensker temme de ville fjellene i nord. Til slutt kom, som alltid, stødige Odd André. Lesjagutten har tatt kvantesprang denne sesongen og leverte nok et bevis på dette med teknisk og lekende lett kjøring. En real fjellmann. Vi koste oss videre ned til vann markert 400moh, i vedvarende mektige omgivelser. Erik var dessverre svært uheldig da han røk vaieren på BD-bindingen sin idet han traff en isklump fra et tidligere skred. Som de fleste svensker, mangler gutten evnen til å forutse mulige problemer, og hadde derfor ikke ekstra vaier med seg. Kan ikke si at jeg heller hadde det. Men det vi faktisk hadde var sportsteip, mye sportsteip. Etter solid teipejobb kunne Erik nok en gang stå på to ski. Stå 
var for så vidt også det eneste han kunne gjøre. Men som de aller fleste utfordringer Allingsås-gutten serveres, slukte han også denne hel. Da også den beste delen av nedkjøringa var unnagjort ble det hele en bagatell i den store sammenhengen. Fortsatte ned dalen og ut på sletta ved veien. Bevilget oss selv matkos i den fortsatt sterke og glødende sola. Allerede hadde det gått opp for oss at det vi nettopp hadde opplevd var sjelden vare. Glisene strakte seg fra øre til øre. I planleggingsfasen foran turen til Tromsø lovte jeg guttene sesongens beste topptur. Mens vi satt der i solveggen med kaffen i koppen kan jeg nærmest garantere at lovnaden, allerede på første dag av oppholdet, var overholdt.
De neste to dagene fortsatte vi å utfolde oss i og rundt Tromsø. Både Gråtind på Kvaløya og ovennevnte Skitntind på Kattfjordeidet (Kvaløya), ble offer for våre skarpe stålkanter. Også disse turene vil huskes for tilnærmet like plettfritt vær og føre som under første turen til Stors
teinnestindan. Etter endt tur på tirsdag var eventyret over for Ole da han satte seg på bussen tilbake til Narvik. En skielskers drøm var over. Odd og Erik klarte rett og slett ikke å forlate varmen og maten som kan oppdrives i Overreins Ski Lodge. Ikke før fredag og etter besøk på Polarmuseet, kinoen, samt pudderdag i Kroken alpinsenter, klarte radarparet og forlate tryggheten de hadde funnet i Nordens Paris. Nå var det tilbake til teltet og kulden for å gjennomføre en aldri så liten ekspedisjon inn til treriksrøysa. Punktet der Sverige, Norge og Finland møtes. En høyst verdig avslutning på guttas flere påsketurer. Vel, påskeeventyret i Tromsø var nå slutt. En uke var gått og minner om eksepsjonell skikjøring skapt. En påske som utenkelig kan havne i glemmeboka.
Varm hilsen fra Bendik
Tusen takk til Bendik for god tekst og Erik Bergentz for flotte bilete!
Målet med turen var renna ned Geitgallien. Til tross for manglande slush erstatta av hardt og ujamt underlag sette Odd utfor. Me andre kom kavande etter tur etter tur. Lenger nedi fann me kjempegod slush i ein veldig fin skibakke. Men som dei fleste har erfart så kjem det før eller seinare råten snø. Denne kom før. Og turen ned skogen var eit sant helvete. Resten av turen frå lavooen til bilen var rein transport, med eit unntak.
Toppturgutane 