På kanten i Dirdal

 

I Dirdal i Rogaland vokser det opp en 400m høy loddrett klippe hvor det går en ca 20 tradruter. De er fra 4 til 5 taulengder og har 6 til 8- klatring med fantastiske bratt riss og diederklatring.  Da jeg var på besøk hos Ørjan G. i Rogaland gikk turen til Dirdal og opp direkte varianten av ruta På Kanten. En vindfull og luftig opplevelse på fast granitt. Med jamming, pump i underarmene og adrenalin i kroppen, kom vi oss opp den 5 taulengders 6+ ruten, etterfulgt av en luftig rappel.

 

Jeg anbefaler Rogaland som destinasjon for klatreferie. Av det jeg fikk sett på det korte oppholdet var kvaliteten høy! Fikk vært på Dale, Bersagel og Dirdalsveggen, og må tilbake å teste ut flere vegger, som Tauveggen, Kjerag og andre mindre sport og trad felt.

Topptur til Dyrhaugstind i slutten av mai

Til tross for at kalenderen viste 27. mai og sommaren hadde tatt over store delar av Noreg for over ei veke sidan, bestemde me oss for å ta ein (kanskje siste) skitur. Initiativtakar, Vilde Ulven, sleit dessverre med ein skade og kunne ikkje verta med på det som vart ein heller fin tur opp den legendariske Dyrhaugsryggen.

I god toppturgutane-ånd fekk eg og Eirik pakka sekken før klokka vart 11. Pappa og Ask (hund) hadde starta for over ein time sidan og målet var så klart å ta dei igjen. Etter endå meir sulling og litt ”photoshoot” kom me fram til snøen rundt 11.30. Me var då dei siste som starta på turen opp, med kanskje 30 andre toppturentusiastar framfor oss.

I strålande fjellsol sette me i gang i eit forrykande tempo som Eirik kalla ”labbefart”. Hastigheit kombinert med høg temperatur resulterte i at eg kunn gjekk i ein oppbretta shorts. Av respekt for lesarane av denne bloggen vert det ikkje vist bilete av dette synet.

Ved passering av ei større gruppe med tilsynelatande spreke, men slitne menneske, oppdaga me at vårt ”outfit” og utstråling ikkje matcha tempoet me gjekk i. Dette resulterte i at gjengen me passerte hadde ein veldig trong til å ”flise” oss seinare. Dei gjekk derfor rett opp ein heller lang bakke på kanskje 25 grader. Me vart så klart imponerte, men såg samtidig kor ekstremt mykje energi dei svidde av. Dette var beviset på at nordmenn går alt for bratt og fort på topptur. Spar heller energien til turen ned.

Me hadde stort sett heile tida sett pappa og Ask i synsranda. Når me til stutt kom opp der snøen slutta sat dei og ønska oss velkommen.

Turen opp skal normalt sett ta ca 3-4t. Pappa hadde gått han på 2t og 45 min. Eirik hadde dratt meg opp på knappe 2 timar. Og han ville vidare. Derfor sette ein heller ufrivillig Ørjan etter ein spretten og syngande Eirik opp mot toppen. Skia vart ståande att og i staden vart stavar og plastsko nytta for å forsere steinurer, snø og isbakkar.

Når eg nådde fortoppen var dette nok for min del. Her var det luftig nok for meg og eg var ein smule sliten.

Då spurte Eirik: ”Kan jeg ikke bare springe rett bort på toppen og til bake på 15 minutter? Det er bare å klatre rett opp der, så er du oppe!” Eg lira av meg eit: ”Ve no litt forsiktige, dao…” før han sprang opp. Eg trur Eirik hadde gjort det godt som fjellgeit. På ganske få minutt står han plutseleg på ein topp og så den neste.

Etter kanskje 10 minutt er han tilbake. Han hadde ikkje vore nervøs i det heile teke. Eg sat med hjarta i halsen og det toppa seg når han sprang ein travers tilbake som berre var ein bratt isbakke.

 

Etter litt klatring kom me tilbake til skia. Forventingane til slush vart ikkje innfridd før me nesten var nede. I staden var det hard skare og gjennombrotsskare store delar av turen. Av og til er eg veldig glad for at eg har teke ein pause frå telemarken!

Eit eventyr opplevd av Eirik og Ørjan A.

Storgrovtind, Romsdalen – gjesteinnlegg av Jakop Vorkinn

Å kome attende frå folkehøgskule er ikkje lett. Å kome attende frå eit år med toppturar, surfeturar og klatreturar til ein sommar i fjøset er også ganske trist. Difor var det ein enorm lettelse når Toppturguten Odd André, og eg drog på topptur til Storgrovfjellet i Romsdalen forrige laurdag. Trollstigen hadde opna dagen før og det låg fortsatt mykje snø på fjellet. Vi drog klokka åtte om morgonen frå Lesjaverk, og etter å såvidt ha lukka auga var vi plutseleg på parkeringsplassen ved Stigbotn, det var iallefall det Odd André fortalde meg. Utanfor bilen var det nemleg tjukk tåke og lett snødrev. Vi endte opp med å vente i bilen i ein halvtime for at været skulle lette, dette skjedde ikkje. Etter ein kollektiv og utålmodig avgjersle bestemte vi oss for å starte turen, været og tåka måtte jo lette litt før vi kom opp…

Vi var nok ikkje dei einaste som tenkte dette, for i løpet av turen møtte vi på mange andre toppturentusiastar rundt om i fjellet på årets første tur ovanfor Trollstigen. Odd André førte an, sidan han hadde vore i området på ski før. Turen er på ca 1000 høgdemeter med eit par relativt bratte parti, ein fin skitur. Eg trur ikkje nokon av oss kan skryte av at dagsformen var på topp, så etter mykje slit, sveitte, eit par brødskivar og tre timar kom vi endeleg på toppen. Skodde og snøver var det enda, og slitne som vi var stressa vi ikkje med å gjere oss klare på toppen. Lettare pessimistiske for nedturen i dårleg sikt satt vi der med kvar vår kaffikopp, og plutseleg skjedde det eit mirakel, skyene trakk seg unna, blå himmel titta fram og sola skein!

Termosen var med eit borte og vi skunda oss med å gjere oss klare, opphaldsvêret såg ikkje ut til å vare lenge, så fellane, hjelmen og kjøyreposisjonen på bindingane kom på fortare enn ein kan si pudder, og endeleg sto vi der, klare for å forsere litt tørr juni-nysnø. Himmelen var blå, sola sterk og snøen kvit og urørt. Den velkjente sitringa, den kjensla du har rett før du skal få gjere den tingen i verda du likar best å gjere, meldte sin ankomst. Eit kjapt blikk og ein high-five seinare var vi på tur nedover. Og for eit føre! Tørr nysnø, kvitt gull, kjært barn har mange navn. Snøen vi kjørte

på i mars hadde på ein eller anna forunderleg måte forflytta seg frå Lofoten til Romsdalen. Store svingar nedover Storgrovfjellet, kjensla av adrenalin, gledeshylet som unnslapp leppane mine, for eit føre! Vel nede den første bakken,
Sola fortsette å skine og føre fortsette å vere flott resten av vegen ned. Storgrovfjellet hadde vore ein stor suksess, Romsdalen hadde vist seg frå si beste side og det hadde vore ein flott topptur. Vel nede var humøret fortsatt høgt, men hadde gått litt meir frå det sjuke kicket til den velkjente takksemda. Kjensla av å vere lykkeleg etter ein flott tur med ein god venn, ute i naturen. Korleis kan noko vere betre?hyla fortsette, high-fivene satt laust og livet var fantastisk.

Takk for ein flott tur Odd André!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Komfortabel pump

I samarbeid med turfilm.no kommer enda et inlegg fra Kjetil Ydstebø. Denne gang er det fra en fin klatretur opp Dirdalsveggen, i Rogaland, forrige sommer.

I fjor høst klatret jeg og Ørjan Comfortably Numb i Dirdalsveggen. Ruta er bratt men vi kom oss til toppen!

Jeg ligger og stirrer i taket på Ev2 teltet jeg og Ørjan har lånt av Linda. 2 timer senere snur plutselig Ørjan seg, og ser at jeg også er våken, vi ler og finner ut at vi begge er ganske nervøse. Når morgenen kommer skal vi prøve oss på Dirdalsveggen, en 250 meter bratt sak som ligger i verdens navle: Dirdal i Rogaland.

ruta følger det store diederet omtrent i midten

”TAA!”. Som andre mann på den direkte starten blir «off widt»-sprekken, for liten for meg og den digre sekken. I tillegg er det bratt og fuktig denne grålige morgenen. Ørjan Grefstad henger fornøyd på standplass men ser litt usikker ut på veien videre, men da er det heldigvis ikke hans tur. Etter en regnskur, en rockefot, en del små sikringer, et sva og en traverstaulengde, er vi endelig der vi skal være. På båndet er det fin utsikt oppover et rent skåret dieder som skal ta oss videre opp ruta vår: Comfortably Numb.

Kjetil slapper av på standplass og sikrer Ørjan
Ørjan nyter tørket frukt på standplass

Inne i en diger sprekk får jeg endelig ristet ut og satt en deilig kamkile. Terrenget er veldig bratt og annerledes fra svarutene jeg har gått før, og ting blir litt merkelig når sikrer plutselig er under meg. Heldigvis kommer jeg meg greit opp til standplass og selv om pumpen nærmer seg, kan jeg fornøyd henge meg på standplass med 200m friluft under meg.

Kjetil prøver seg på offwidth diederet på siste taulengde
Fantastisk dieder på nest siste taulengde

Ørjan kommer etter og får heldigvis ut den tette kamkilen jeg trodde var tapt, og en kort taulengde etter står vi på toppen. Helt siden jeg fikk klatreføreren over Rogaland har jeg ønsket å stå på samme plass som den alpine redningsgruppe, og i dag står vi der. Vindstille, bratt og god utsikt.

Standplass på toppen av ruta
Reklame for Slakkline?

Rapellen ned igjen er også gjennomgående luftig. 55 meter overheng gjør at vi får veldig respekt for fjellet når tauet flyr ned utforbi oss, ned til neste rapellanker. På bakken rasker vi sammen stæsjet og jogger tilbake. Ørjan må rekke jobben.

Dirdalsveggen i Rogaland

Comfortably numb 4 tau 6+ direkte start

VAKE 2012 – Verdens hardeste kiterace!

I mars var jeg og Kjetil Ydstebø påmeldt til VAKE, en kitekonkurranse på Varangerhalvøya i Finnmark. Her kan du lese Kjetils beskrivelse av turen. Den er hentet fra Turfilm.no

 

Som det yngste laget i verdens hardeste kiterace sto jeg og Ørjan å skalv på startstreken.

På startområdet er det fullt av kiter og kitere. To av disse er ekstra stresset, ettersom Ørjan Grefstad bare har kitet en gang før på snø, og at jeg ikke har vært på langtur med kite før. Stresset gjør at vi klarer å vase til kitene våre, 10 minutter før start, i verdens hardeste kiterace.

”Er dette å slappe av?” spør jeg Ørjan. Vi ligger med hodene ned på liggeunderlaget fullt påkledd inne i teltet. De siste timene har vi kjempet i motvind i 10-14 meter per sekund i total whiteout. Beina skjelver og vi er utrolig fornøyde med å komme inn i teltet, selv om vi ikke klarer å bevege oss. Plutselig brøler Ørjan, han har krampe i begge lårmusklene samtidig. Russerne vi tok igjen på slutten må nok lure voldsomt på hva vi driver med.

Vi er de yngste i VAKE, Varanger arctic kite enduro. 20 og 21 år, noen journalistene på skjekkpunktet Stjernevann liker å snakke om. Etter to mil med pulk og randoneè ski kommer vi fram i sol og baris. Her må vi ha en time pause, noen som er helt greit. Etterpå labber vi videre, men må gi oss i den ellefte timen. I teltet får vi vite at vi leder vår klasse, som egentlig avsluttes etter to skjekkpunkt til. Hvis vi vinner, får vi lov til å fortsette helt til Vardø. Jeg sier til Ørjan at jeg absolutt ikke vil lengre enn Vadsø og han er forsåvidt enig.

Dagen etter blåser det heldigvis, ettersom det er 5.6 mil kiting til skjekkpunktet vi må rekke før kl 2. De første milene er medvind, men på Sørfjellet må vi snu og begynne å krysse. Vinden øker, og mens vi bytter kiter seiler de andre i fra oss. Det begynner også å snø så vi har heldigvis gps spor gjennom elvedalområdet. Enkelte plasser ligger skavler så høye som 15 meter.

Selvfølgelig kommer solen igjen, rett etter det skumle området. Vinden forsvinner også, og vi må igjen bytte til større kiter. Det er nå 1.5mil og 2 timer til deadline på Bergebyvann. Imens jeg har den største kiten i lufta (Godstoget) begynner det å blåse litt for mye. Pluselig finner kiten ut at den vil klappe sammen, 500kg trekkraft drar meg avgårde, samtidig som skien løser ut. Det hele avsluttes med å få en pulk i bakhode. Jeg hater livet og stresser maks. Vi får rigget om kiter til de små gode kitene fra Hetland Sport. Livet blir levelig igjen og vi gir full gass. De siste 9 kilometerne går unna på 28minutt og vi vinner sprintklassen!

Etter halvannen time pause ligger jeg fortsatt å sover på et reinskinn inne i et bomullstelt med vedovn. Eneste måte å få meg videre med på kiting er at Ørjan tar pulken og at jeg følger etter, og litt skjokolade. Det viser seg at uten pulk er livet bra igjen, vinden er perfekt og jeg kjører baklengs, hopper og leker, imens Ørjan kiter med pulk for første gang. Etappen over til Vadsø får vi vite at er den letteste og 3 timer senere har vi kitet like mange mil og krysset hele Varangerhalvøya. Ørjan maser om å kite videre, men jeg vil gi meg, etterhvert dør vinden ut og vi slår leir utenfor skjekkpunktet litt nord for Vadsø.

Dag 4 fredag 31.3.2012:

Vekkerklokka ringer 04.45 og i dag er det ingen bønn. Vi skal til Vardø. Vinden river i teltet og vi skynder oss ut i soloppgangen og den perfekte vinden dagens retningen. Dagen starter opp gjennom skogen, med 20cm nysnø, i oppoverbakke med pulk. En tung start på dagen, men Ørjan tar pulken på toppen av fjellet. Lite viste jeg at denne dagen skulle gi meg mine beste kiteopplevelser noen sinne.

Videre får vi vinden nesten rett bakfra. Kiten settes i rolig posisjon langs bakken og det er bare å dra forsiktig i baren. Solen skinner og vi holder 45 km/t uten å bruke energi, plutselig har vi kitet en lykkelig mil.

Nede ved havet ligger snøen tynt, og akkurat når vi må krysse en elv og finne veien gjennom elvedaler kommer en snøbyge. Vi holder 15 meter avstand og jeg finorienterer på gpsen som er montert med strikker på venstre arm. Terrenget er vanskelig men vi kommer oss gjennom uten å se noe som helst.

Komagevær (komagvær) skjekkpunkt rundes, og etter et pitstop (drikke,spise,tissepause) raser vi videre mot neste fjell. Vi får igjen en ny whiteout med flere rare opplevelser. Det kjennes ut som om vi kiter i ring uten fart, men gpsen viser at vi kiter mot en elv med mulige skavler og en fjellvegg i 35km/t.

På toppen av fjellet kommer solen igjen, og snøbygene har lagt fra seg silkesnø. Havet glitrer på vår høyre side og på venstre side ligger bølgende vidder så langt vi kan se. Om litt når vi Vardø, etter stø kurs østover. Grand prix flagger vaier og vi er framme. Egentlig tror vi at det bare er en times obligatorisk pause, men vi er fremme. Som lag nummer 12 kom vi i mål og av de 28 lagene som startet var det 14 som fullførte. Velkommen til VAKE!

Tusen takk til Hetland Sport og Hagløfs, uten hjelp hadde vi sannsynligvis ikke kommet fram til første vannet. Arrangementet VAKE fortjener også en takk for et supert race og bra organisering. Jeg skylder også Øyvind Salvesen og Mikael Tøråsen en takk for lån av utstyr og hamsterpassing!

Vake:

• Første tomannslag i mål i Vardø fra Berlevåg
• Obligatoriske skjekkpunkter, hvor noen har en times obligatorisk hvile
• Rundt 30 mil på 4 dager
• 2012 er første året hvor flere lag har fullført hele racet