Pudder på baksida av Toggao!

Pudder, ein kvar skikøyrars draum. Denne myteomspunne fjørlette massen, som ein stor sett berre ser på framsida av Fri Flyt. Om du snakkar om skiturar fortel du ikkje om den dagen du krusa gjennomslagsskaren, eller navigerte i tåka. Du fortel om pudderdagen. PTP ( Pudder Til Pungen), Snorkelføre, U-båt-føre, Japan-POW, kjært barn har mange namn.

Av og til er det ikkje berre dei bortskjemde skibumsane, som vert flydd opp på kvar einaste fjelltopp, som treff på godsnøen. Av og til får også vi dødelege ein liten smak av himmelen.

Den legendariske Toggaskogen. Har no også fått si eiga ski – Togga!

Baris-Tore

Barske-Eirik på tur igjen

Ingen kommentar….

«The force is strong in this one»

Turglede

 

Etter å ha lidd oss gjennom 6 timar som fotografar på frikøyringskonkurransen dagen før var det vår tur. Ruta vart lagt til baksida av Toggao. Etter to timar med barisføre og blåmeis sette vi utfor baksida av Toggao, ned mot Frudalen.

Snøen var ikkje av typen PTP, men likevel fantastisk å køyra i. Du kunne dra på så mykje du berre ville! Skia og du var eitt. Me skreik som småjenter på ein Justin Bieber-konsert.

Eiriks jomfruhopp/dropp

Når me kom ned trefte me ein av dei meir rutinerte karane frå dalen. Han berre smilte og sa” Bra tur?”

 

Haglöfs Sogndal Freeride – høkkorama!

Ivar Løvik på tur….

Me deltok på Sogndal Freeride…                …som fotografar

I motsetning til sist gong me var frivillige under ein frikøyringskonkurranse, vart det denne gongen blåmeis og god sikt. Køyrarane klaga på flatt lys, men det brydde me oss ikkje om. Etter fem timar med kalde føter og skjelvande hender er dette resultatet.

Dagens sitat: For ein stomp!

Elles kan me opplysa om at Nestvold og Slinning vann.

Foto: Ørjan Grefstad, Eirik Nøst Nedkvitne og Ørjan Kongsvik Aall

Bursdagsfest på Gråkallen

Tradisjonen tru vert Ørjan og Ørjans bursdag brukt på tur. I dag gjekk turen til Gråkallen, Trondheims stoltheit.

Me tok på oss fellene og gjekk opp skitraseen og fekk eit og anna overraska blikk. Noko av grunnen var at Eirik hadde gløymd skistavar og laga derfor nokre av bjørk.

”Dropp karbon og aluminium, seig bjørk er tingen!” – Eirik

Snøen verka fin, men var samtidig godt krydra med småbuskar og stein.

På toppen traska me rundt på baksida for å prøva å finna ein veg ned

Første turen resultere i steinslipte ski, men med morsom kjøring og bra rekognosering til senere tur med bedre forhold. Ved trekket møtte vi en meget trivelig type,

Gråkallen selv, som ga oss litt tips for frikjøring i bymarka, pluss en prøvetur i trekket. Vi fikk også  Bymarka må utforskes mer… Vi tok trekket opp og fant noen kule drops. De var rosa og smakte jordbær……

Yr lova eventyr

To karar, eit mål

Den eine heitte Odd

den andre heitte Aall

Tidleg morgon

regnet plaska

kanskje dei heller skulle vaska?

 

For 3A såg ikkje ut

men det freista ikkje å finne fram klut

Oppdagingar i vente

opplevingar å hente

Bilen vart starta med håp om kvitt gull

men føret var glatt

og temperaturen var null

Passerte Orkdal utan fjell i synet

gutta var lei og trøtte i tryne

Men so bak ein sving

dei såg ingenting

På 300 meter var regn vorten snø

ute av byen

ute av kø

Dei skimta i snødrevet eit skikkeleg heng

no sakna dei ikkje lenger si seng

Feller, stavar, briller og ski

nedover bakken

dei hadde god gli´

Eit volleyballnett åleine i snøen

Odd meinte dei var på tynn is

Ørjan på bøen

 

Odd ville leika med livet

Han sette ut mellom sivet

Han skvatt fort til då han høyrde eit brak

Kanskje isen var vel svak

Brua dei fann, så Odd hadde rett

det var eit vatn, dei nett hadde sett.

Oppover lia i eit frykteleg vêr

me trur ingen andre har vore her

På toppen var vinden så sterk som en okse

Ørjan måtte ha att smekken på si skibukse

 

Med smekken atte og nasen vendt ne

fann vi mykje bra ”sne”

 

 

 

 

 

 

 

 

Eit sunt måltid hadde Ørjan i vente

han måtte berre chipsposen ut av sekken hente

Den feittsugne sogningen tømte fort posen

så bar det opp lia der vi møtte på mosen

 

Siste turen ned lokka med dropp og pudder

Me kjende oss nesten som pudderludder

Heime er best, men Trondheim er bra

Hit kan me kanskje tilbake dra

Theisendammen – by night

 

Som alle veit er det utstyret som er viktig, ikkje utøvaren. Derfor har Ørjan oppgradert klartreskoa sine til vinterklatresko! Desse er laga i høgteknologisk gummi. Skoa kan skilta med effektiv lufting, god komfort, godt grep, samt spesialdesign som reduserer trykket på foten. Skoa har step-inn, bakfrå, og kjem i friske fargar. Vekt er i høgsete hjå produsenten av skoa. Dette resulterer i ein sko du kan bruka til alt og som gjer at du forserer dei største fossane utan å blunke.

 

Testområde: Theisendammen, T-town

Testperson: Ørjan ”tøffelhelt” Grefstad

Temperatur: 258K

 

 

Suit up

 

Ørjan kan raportra om at det var som å klatra med vanlege klatresko

 

Adventsbål som avslutning på ein fin isøkt

Ørjan kan raportra om at det var som å klatra med vanlege klatresko

Sitte som eit skudd!

Suit up

Tripp trapp, vinterklatresko

Eirik on the edge

Lesjing on ice

Isklatresesongen er i gang(for et par uker siden…)!

Isklatresesongen er nå igang for fullt, og sist helg var jeg og Eirik i Drivdalen og klatra.

Dette var sesongens andre tur, og for å rekke tilbake til julegrøt, ble det en tidlig start.

Klokka ringte 06:15, og etter to timer i bilen var det klart for start. Etter et par hundre høydemeter med lett klatring i fint morgenlys var det klart for å finne frem tauet.

Taulengden er ca 30 m med fin halv-bratt klatring, avbrutt av et par hyller.

Vel nede igjen hadde vi fremdeles litt tid igjen, og vi dro derfor bort til Bjølla. Her fant vi to taulengder med litt brattere klatring på fin is. Det ble etterhvert folksomt, og jeg tror jeg telte ca 10 personer på vei opp fossen samtidig.

Vi rakk akkurat tilbake til julegrøten. En fantastisk dag og den siste turen før eksamenslesinga begynner for fullt. Håper på å få til et par turer til før jul!

 

Ørjan G

Kongsvollfossen fra parkeringa

Starten av Kongsvollfossen

Lette taulengder i starten

Eirik på vei opp siste taulengde

Utsikt til morgensola fra toppen

Glede på siste taulengde

Nesten på toppen

 

West coast

Vår felles amerikanske venninne, Kathy, var ensom etter hjemkomsten fra Lofoten folkehøyskole og ønsket seg besøk. Ikke uventet var det Odd André som tok ansvar, og tok den lange turen over dammen, for så å fortsette over hele kontinentet før hjulene til Boingen fikk bakkeføling på SeaTac.

Besøket i Washington strakk seg over 10 uforskammelig korte og innholdsrike dager. Av innhold kan nevnes: Gasworks park, roadtrip, ørken, telttur, Pacific Northwest ballet, Mt. Rainier, american burgers, Pacific Crest Trail og elk!

Seattle skyline

Mt. Rainier er det høyeste fjellet i Washington, den er et imponerende skue fra Seattle og er vakkert gjengitt på bilskiltene i staten. Likevel tok vi turen sørover og opp på Sunrise Point for ta stratovulkanen i nærmere øyesyn. Dimensjonene til det 4392 meter høye fjellet gir deg et slag i trynet når du står på 2400 moh, og er høyere enn det meste av fjell rundt deg, så snur du deg rundt og stirrer inn i 1000 vertikale meter med brefall! I fjellkjeden North Cascades er det flere slike stratovulkaner, blant annet Mt. Baker, Mt. Adams, Mt. Hood og St. Helens som hadde utbrudd i 1980.

Mt. Rainier

Det var virkelig koselig å møte Kathy igjen og se hvor hun kommer fra, ikke minst er det en stor opplevelse å være i USA! Landskapet jeg fikk se og vissheten om store snøfall i området, gjør ikke lysten til å vende tilbake i den kalde tiden av året mindre.

To Ed and Alisa; thank you for the hospitality!

Odd André får amerikanske venner

Chipmunk, Rattlesnake Ledge

Seattle

Lenin, Freemont, Seattle

Gasworks Park

Alpental Ski Resort

Farming in East Washington

Ørken og sandstorm

Ørken

Grand Coulee Dam

Kathy på Pacific Crest Trail

Mt. Rainier

Mt. Rainier

Cliff Droppers Burgers, Packwood

Mt. Rainier

Seattle skyline

Storlidalen – Stao no POW!

Etter at vêrmeldinga, som fekk dei fleste til å sperre opp augene, slo til og førte med seg kvite krystallar i store mengder, (red. anm. snø, om nokon var i tvil) var programmet for helga spikra. Det måtte bli minst ein skitur. Etter å ha studert kart og yr-meldingar til augene var store og firkanta, vart målet sett til Storlidalen. Klokka 0600 sundag morgon ringte alarmen, og ein time seinare satt 5 gira sjeler i Audien, med kurs mot det som skulle vise seg å vere eit oktopp (oktoberpudderparadis). Som fyrste bil på parkeringa ved Okla, med ei stor sol som sendte varme strålar på ei drivkvit flanke over den skoddefylte dalen, vart stemninga sett for resten av dagen. Maten vart nytt med utsikt mot Innerdals-fjell med ei rekkje av fargerike gore-tex plagg i framgrunnen. Vi var nemleg dei fyste, men ikkje einaste som hadde klistra på fellene og reist til fjells.

Da det flata ut over kanten greidde vi ikkje vente lenger, fellene vart reve av og helane festa for dei av oss som ikkje er så nære i slekt med Sondre Norheim. Å få skituppane i vertikal retning utløyste whitesmoke, coldsmoke, blowerpow, bluebird and AWSM dude og eit par c-moment. Vilt skiføre i oktober, overraskande bra til å ikkje vere nokon såle. Vel nede i skuggen vart matboksen tømt, fellene klistra på og kappløpet med sola påbyrja. I det siste kneika før det flata ut, tapte vi mot sola. Nedturen var ein opptur og siste bilen på parkeringa vart fyllt med møre lår og leggar!

Shogg is the shit

13. oktober byrja skisesongen 12/13 på nysnø for toppturgutane sin representant i det kvite. Turen gjekk til Alnestinden med utgangspunkt i Trollstigen, og eg var ikkje den einaste med abstinensar etter å teste dei nye kvitevarene. Vegskuldra var fullparkert og ein fekk nesten påskekjensle på toppen, med godt selskap, sol og kvikklunsj.

Skiføret innfridde dei øvste 500, i dei nederste 400 var melisen meir sparsommelig strødd. Kan trøste alle snøhungrige der ute med at suget etter å ha planker på føtene ikkje blir noko mindre av å ha prøvd årgangen 12/13…

Kongedag i Kongeveggen!

Vi hadde hørt om en liten idylisk vegg nær Snillfjord med navn Kongeveggen. Søndag var det meldt finvær, så klatrebilen satte med en gang snuten vestover. I idylisk natur begynte vi å gå innover den korte anmasjen og ankom veggen med et stort smil om munnen. Her fant vi en perle! Kjempekvalitet på veggen, vertikalt med innslag av riss og lister, akkurat slik vi liker det best! Virkelig gøy å klatre på en slik vegg. Etter en liten klatreøkt fant vi ut at vannet fristet. Etter litt DWS over vannet hoppet vi alle uti. Varmt i vannet i slutten av september! for en dag! STORT SMILEFJES! 😀