Sola hadde gått ned for nesten 2 timer siden og dagslyset var snart forsvunnet Det var under 100 høydemeter igjen til toppen og det så ut som om det bare var noen lette snøbakker igjen. Ryggen flatet ut litt før toppen og humøret hadde steget flere hakk. Tanken om at vi kanskje måtte overnatte her oppe i kulden var erstattet med troen på å komme oss ned samme dag.
Så kom nedturen; ryggen var delt på tvers av en 2 meter bred og 8 meter dyp kløft. På sommeren er det vanlig å hoppe over denne kløfta og lande på svaet på den andre siden, men om vinteren er det ikke så lett. Uten å vite hvordan snøen er på forhånd er det galskap å lande på et bratt sva. Vi prøvde å gå ned på begge sider av ryggen, men begge så like umulige ut. Løsningen ble å ringe til Arild Meyer, læreren vår, og en av de få som har gått ryggen på vinterstid før.
Dagen startet før klokken seks. Vi var så heldige å bli kjørt ut til Djupfjorden av Eivind Vikane, hvor vi startet turen med hodelykt. Turen innover dalen stoppet etter hvert i en tykk og ugjennomtrengelig granskog. Vi viste at det skulle gå en sti igjennom, men den klarte vi ikke å finne i mørket. Derfor ble løsningen det islagte vannet. Isen var tynn, og inne med land var den usikker, men vi gikk heldigvis ikke igjennom. Etter en lang snøbakke, som gradvis ble brattere, befant vi oss endelig oppe på eggen. Der ventet en fantastisk utsikt over fjellområdene rundt Kabelvåg badet i nydelig sollys.
Tips og triks til vinterklatreren; står du på en smal snøegg, ta på deg selen før stegjernene. Vi startet med stort mot og uten tau, men etter ca 10m måtte vi finne fram tauet. Snøeggen gikk over i et bratt opptak, som krevde sikring. Opptaket ble ilddåpen for Ørjan. Opptaket ble forsert med en isøks, drahjelp fra kamkiler og kalde fingerjammer.
På standplass gikk samtalen om at terskelen for å sette igjen fastkilt utstyr i vinterfjellet er lav. Da vi igjen skulle gå videre viste det seg at en slynge hadde satt seg fast, noe som endte med at vi måtte finne frem kniven.
Igjen måtte vi ned på siden av eggen, der vi traverserte flere stupbratte snøfelt med Øvredalen flere hundre meter under oss. Vel oppe på eggen igjen forsatte vi i et jevnt, men behagelig tempo. En liten titt på klokka avslørte at vi hadde dårligere tid en forventet, og dermed ble alle planer om fotografering og filming lagt på hylla.
Plutselig smalnet eggen og eneste vei videre var en smal kamin. Her måtte begge isøksene frem, og etter litt spraising og en fin isøkshook klarte Ørjan å karre seg gjennom en tunnel. Her ble det tid til en liten pust i bakken. Vi slukte hver sin brødskive, drakk litt varm te og prøvde å lage litt mer is til fremtidige taulag.
I to tiden gikk sola ned, men vi hadde heldigvis et par timer med dagslys igjen. Omtrent samtidig ble vi stoppet av et isglasert sva. Vi innså at å komme seg ned før mørket innhentet oss, ville bli vanskelig. Vi vurderte de forskjellige alternativene, og kom frem til at retrett ville ta vesentlig lenger tid enn å fortsette. Svaet er delt opp av 3 fine riss, men alle var dekket islag som var for tynt til å klatre på. Vi måtte igjen ut på siden av eggen. Der støtte vi på en av Arilds gamle bankebolter, fra første vinterbestigning av ryggen i 1974.
Selv om vi gikk det meste av ryggen løpende måtte vi også sette noen standplasser. I nærheten av bankebolten var det ikke bare Arild som hadde vært før oss. Her hadde også en fugl, som hadde vondt i magen, tilbrakt mye tid. Jeg måtte grave litt for å finne plass til en god sikring, og når jeg gravde dypere avdekket fuglens dårlige kosthold. Etter hvert som dagslyset forsvant og ryggen flatet ut, mot det siste opptaket, bedret humøret seg. 
Da Arild hadde fortalt oss om hvordan vi skulle forsere kløfta, var det bare lette snøbakker igjen til toppen. Toppen av Vågakallen er en forblåst plass, og med det fuktige været som hadde vært den siste tiden var det dannet noen fantastiske isskulpturer på steinene på toppen. Vi sto på toppen i fem tiden, men det var ikke tid til noen hvil. Vi måtte ned igjen.
Returen fra Vågakallen går ned normalveien. Dette var en noe ensformig og lite spennende. Vi startet først med et par hundre høydemeter med bratte snøflanker, som senere gikk over i en lang snørenne. Snørennen var så bratt at vi må gå på tærne hele veien ned og med den lille lyskjeglen fra lykta gikk vi i vår egen verden. Et lite blikk nedover viste at rennen fremdeles var lenger enn det lykta lyset.
Etter mangfoldige høydemeter, og gjentatte blikk nedover den uendelige rennen, flatet den endelig ut. Vi hadde en liten matpause, der vi slukte siste rest av den nesten varme teen. Veien videre gikk igjen opp, gjennom et skar, som på folkemunne kalles hustaket. Når hustaket endelig var forsert var vi igjen nede i Djupfjorden. Her forsatte ferden langs revespor til vi endelig kom inn på stien igjen. Slutten av turen var preget av munter prat og de fleste anledninger til pause ble utnyttet.
Vi kom frem til veien rett før klokken ni, etter 14,5 timer på tur. Rett etterpå kom Arild og hentet oss, som lovet. I bilen fortalte han oss at dette var 4. vinterbestigning av Nordryggen. Når vi kom tilbake til skolen var kveldsmaten avsluttet for lenge siden, så bestigningen ble feiret med havregrøt og pulverkaffe på internatkjøkkenet.
Trykk på “Kart” for å sjå kart og beskrivelse av turen på Lommekjent.no
[gigya src=»http://cdn.tagul.com/cloud.swf» type=»application/x-shockwave-flash» allowscriptaccess=»always» width=»650″ height=»650″ flashvars=»id=56289@6&name=Nordryggen%20p%E5%20V%E5ga»%5D
Toppturgutane 
Har en bestigning tidligere med Mathias. Vi brukte 3t og 50m fra innsteget på ruta opp til toppen. Den vet arild om så den er med i regnestykket hannes Men; er det virkelig bare 4 bestigninger.. ? Trodde det var flere:) Men uansett: fin blogg om turen:) Hilsen Bjørn Kirkhaug
De var lite snø og is når vi gikk ruta, så det gikk en del lengre tid 🙂 Arild påsto at det bare var dere og Jonas og en kamerat som hadde gått den siden førstebestigningen.