5 dagerstur med Klatring og Topptur

Det var klart for 5 dagerstur med skolen. Etter noen dager med planlegging, tørking av mat og skyhøye forventninger var det endelig klart for første langtur med klassen. Vi satte kursen for Kanstadbotn på Hinnøya. Værmeldingen lovet store mengder nysnø, noe en liten titt ut bussvinduet kunne bekrefte. Vel fremme i Kanstadbotn satte vi kursen oppover. 300 høydemeter med pulk på slep. Pulkene var lastet med telt, god mat og store mengder parafin. På grunn av mye vind satte vi opp campen tidligere en planlagt, og fikk derfor mye tid til å lage en god leirplass. Siste rest av dagslys ble utnyttet til nydelig skogskjøring med knedypt pudder.

Neste dag våknet vi til bøyde teltstenger, på grunn av store mengder nysnø i løpet av natta. Nattas snøfall og storm førte også med seg økt skredfare, så dag 2 ble også brukt til skogskjøring. I løpet av dagen traff vi også på surfeklassen som hadde bygget hopp og prøvde seg på backflip.

På dag nummer 3 fikk vi strålende vær, og satte dermed kursen mot høyfjellet. Fiskfjordtindene var dagens mål. På toppen møtte vi på litt mer alpint og avblåst landskap, men fikk allikevel kjenne på fjærlett pudder på nedkjøringen.

Nest siste dag dag sto en annen av Fiskfjordtindene på menyen. Ofotens bygevær førte med seg flatt lys på første nedkjøring, og sol utover dagen. Dagen ble avsluttet med nydelig skogskjøring og noen fine klippedrop.

En nydelig stjernehimmel, med litt nordlys, lokket til en overnatting under stjernene. Dagen etter våknet vi til finvær. Stemningen var litt laber, siden vi måtte pakke leiren og sette nesen hjemover. Bussturen hjemover ble utnyttet til å planlegge nye turer.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Trykk på “Kart” for å sjå kart og beskrivelse av turen til Fiskfjordtind på Lommekjent.no

Breidtinden – topptur i Lofoten

Det kribla i beina, det var tid for en topptur i Lofoten igjen. For Harald og Odd ble det den første toppturen i Lofoten, etter oppholdet i Canada. Vi bestemte oss for Breidtinden kvelden før, et sterkt lag ble samlet – trodde jeg… Det ble ikkje akkurat noen alpinstart, siden vi ikke hadde smurt niste kvelden før, åt vi frokost på skolen. Laget ble ikke det samme som vi hadde bestemt kvelden før, 2 stykker meldte avbud. Skuffende nok. Vi fikk derimot inn to andre faste toppturgutar, Eirik og Ørjan, som alltid er klar for tur, og ble med på et kvarters varsel. Da vi kom til parkeringen ved Vestpollen stod det 5 biler der, så vi trengte ikke tråkke spor selv. Vi spiste mat nær toppen i godt vær, men mens vi tok av feller og gjorde oss klar skyet det på og ble flatt lys, noe som satte en demper på nedkjøringen. Snøen var meget god, med 15 cm tørr nysnø oppå et noen dager eldre, men  likevel mykt underlag. Nede i skogen ble det litt fuktigere snø, men det var fortsatt lett og fin å køyre i.

 

En våt isopplevelse!

Fredag 10. Februar var det meldt 23 m/s vind og regn hele dagen. Det var også den dagen jeg(Ørjan G) ble 20 år. Vi måtte ut på tur. Det var tross alt det jeg ønsket meg aller mest, og å tilbringe 20årsdagen inne var uaktuelt. Et par dager før hadde vi spottet en islinje, nær alpinbakken i Svolvær, og i dag skulle vi prøve denne.

Kledd i gore-tex og med sekken full av tungt isklatreutstyr trasket vi inn Svolvær-marka. Snøen var råtten, men ble bedre etter hvert som vi beveget oss innover i marka. Det vi ikke viste var at det skjulte seg et minefelt av vannpytter under snøen. Plutselig traff jeg en mine, og fikk fylt den ene skoen med iskaldt vann. Heldigvis var det en varm dag, så jeg tømte skoen, vrei opp sokken og fortsatte turen. Etter litt under en time var vi endelig kommet oss opp til innsteget på fossen.

Isen hadde krympet en god del, siden vi så den fra alpinbakken for 3 dager siden. Det så allikevel ut som om det var nok is til å klatre der. Starten av linja var en slak isbakke, som for det meste var dekket av snø. Vi bestemte oss derfor for å klatre dette uten tau, for å spare tid. Klok av skade fra Vågakallen, bestemte vi oss for å ta på selen før vi sto oppe i det vanskelige partiet.

Når isen igjen ble brattere laget vi en standplass og fant frem tauet. Derifra gikk jeg en fin 60 meters taulengde, på til tider tynn, men godt sikret is. Temperaturen var dessverre på feil side av gradestokken, noe som medførte at det av og til kom små isbiter fra oven. Vi ble heldigvis ikke truffet av dem. Etter nesten 40 min kom jeg endelig opp på en fin ishylle, der jeg fikk laget en god standplass og sikret Eirik opp. Han hadde gjennomvåte hansker, og fikk derfor tidenes neglesprett da han igjen fikk varmet opp hendene.

Været var mye bedre en meldt, så første taulengde ble feiret med marsipan og kald(som egentlig skulle være varm) te. Neste taulengde startet opp slak is, som gradvis ble brattere. Isen smalnet av, og eneste vei opp var lite fristende. Et 3 meter bredt og 85 grader bratt isparti, der det rant vann. Før jeg klatret inn i vannet passet jeg på å ta på meg hetten og lukke alle lufteåpninger på jakken.

Klatringen ble en relativt fuktig opplevelse. Hanskene ble gjennomvåte på første økseslag, og vannet begynte snart å renne inn ermene på jakken. Jeg traverserte først under vannet, før jeg klatret opp på det slakeste partiet. Vel gjennom vannet, slaknet fossen ut igjen. Det kjentes ut som om hendene var frosset fast i øksene. Standplassen ble et fint tre, og jeg fikk endelig varmet hendene. Neglespretten kom som forventet, og Eirik, på standplassen under, fikk høre mye banning.

Da Eirik endelig var kommet opp bestemte vi oss for å gi oss. Det gjensto en taulengde med slak klatring, men vi var våte og kalde. Rett etter at tauene var pakket vekk begynte det å pøsregne. Vi fulgte isteden skogen opp, og en snørenne ned igjen. På tilbaketuren oppdaget vi at nesten 15cm snø hadde regnet vekk. Hjemme på skolen igjen var første stopp tørkerommet. På vei ut igjen viste det seg at Ingrid og Vilde hadde bakt bursdagskake til meg. Alt i alt var dette en fantastisk bursdag.

Tørr fantasi – Sogndalspudder

Etter tre gode dagar med mykje fin køyring i Sogndalsområdet, ville me testa ut Sogndalsdalens nye attraksjon – laussnøekspressen. Konseptet går ut på å ta trekket i Hodlekve, for så å gå innover retning Blåfjell. Deretter bestemmer ein seg for kvar på strekka ein vil køyre ned, leiker seg ned og vert henta av  laussnøekspressen/pudderbussen som tek deg tilbake til Hodlekve.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Me nytta oss av dette opplegget i to dagar og tykte det var fantastisk! Første dagen gjekk me i ca 30 min før nedkøyringa tok til. Me fekk nokre veldig fine nedkøyringar i relativt roleg terreng. Neste dag vart me med Øystein Uglum Henjum og Leiv Magne Berge i eit område nærare Hodleve. I staden for å følgja den trakka løypa mot Blåfjell tek ein tidleg til høgre og går i ca 15 min i scooterspor nordover.  Me kom då i et mykje brattare, meir krevjande og til tider kjekkare område. Her var snøen endå betre enn dei tidlegare områda me hadde stått på ski i, og me hadde 30 cm med fantastisk pudder!  Snøen var særs tørr og lett – store krystallar i kaldt, roleg vêr.

På ein dag med laussnøekspressen kan ein rekke alt frå 2 til 5 turar. 5 turar vil då kosta deg ca 400 kr, noko som ikkje er mykje meir enn ein dag i eit vanleg skianlegg. Bussen går kvar halvtime frå Hodlekve Skisenter til Gunnvordalen og tilbake. Vent oppå brøytekantane, ikkje i vegen.

For meir info sjå http://www.hodlekve.no, video og artikkel: http://www.aftenposten.no/reise/article4270067.ece

Endelig pudder i Lofoten!

Etter flere dager med regnvær i Kabelvåg og snø i høyden var det endelig klart for puddertur. Vi begynte å gå, og etterhvert som vi kom høyere ble pudderet dypere. Føret var fantastisk og solen dukket til tider opp gjennom skydekket. Vi startet seint fra skolen, men rakk allikevel tre nedkjøringer fra Varden og toppene rundt. I skogen på Ørntindsaksla var det mindre snø, men det ble allikevel leken kjøring i tillegg til et par riper.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kongstindtraversen – En luftig tur mellom Svolvær og Kabelvåg

Lørdagen kunne ikke begynt bedre, vi fikk servert egg og bacon på sengen av skolens fantastiske jenter og værdama hadde spådd fint vær. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å komme seg ut på tur.

Mens Ørjan A og Odd André fremdeles var i Sogndal og resten av Toppturgutane skulle delta på skolens buldrekonkurranse (Hvor Ørjan G vant og Eirik kom på delt andreplass) fikk jeg en gylden mulighet til å spre naturens glede gjennom isøks og stegjern med Rik fra Nederland og Simen som går på skolens halvårskurs. Dette var deres førsteog garantert ikke den siste.

Vi begynte å gå fra Stranden (Svolvær) og opp mot Kongstindan. Det var først etter vi kom opp på ryggen vi begynte å ha det skikkelig gøy. Varierende snøforhold gav oss både store og små utfordringer på den spennende veien over fjellene.

Etter en god lunsjpause skulle vi forsøke å komme oss opp på Løva. Været som begynte så bra hadde nå tatt en vending og vi fikk frisk bris fra sør med snø. Så kom vi fram til det som så ut som en kjekk begynnelse av Løven. En 5m høg fjellvegg med noen sprekker og små hyller. Etter litt konsentrasjon og instruering var vi alle på toppen av det vi fant ut var bare en liten fortopp til Løva og eneste veg ned var hvor vi klatret opp.

Etter litt bal kom vi oss ned igjen og bestemte oss for å gå rundt Løva for å nå tidsskjemaet som var satt. Men vi var alle enige om at klatring med isøks og stegjern på stein er fantastisk! Turen videre var en fantastisk blanding av bratte fjellsider, smale rygger og mange fine rompebakker. Før vi gikk ned til Kabelvågmarken og tilbake tok vi en svipptur oppom Dronningen.

Vi er også fornøyde med at turene vi har vært på i det siste har inspirert andre til å komme seg ut på tur og nyte alt det fantastiske naturen har å by på. På søndagen ble både Barstrandtraversen og Kongstindtraversen gått. Vi håper denne bloggen vil fortsette som en inspirasjonskilde og at flere folk kommer seg ut på tur.

God steming!

Variernde snøforhold på ryggen

 

Trykk på «Kart» for å sjå kart og beskrivelse av turen på Lommekjent.no

4. vinterbestigning av Nordryggen på Vågakallen

Sola hadde gått ned for nesten 2 timer siden og dagslyset var snart forsvunnet Det var under 100 høydemeter igjen til toppen og det så ut som om det bare var noen lette snøbakker igjen. Ryggen flatet ut litt før toppen og humøret hadde steget flere hakk. Tanken om at vi kanskje måtte overnatte her oppe i kulden var erstattet med troen på å komme oss ned samme dag.

Så kom nedturen; ryggen var delt på tvers av en 2 meter bred og 8 meter dyp kløft. På sommeren er det vanlig å hoppe over denne kløfta og lande på svaet på den andre siden, men om vinteren er det ikke så lett. Uten å vite hvordan snøen er på forhånd er det galskap å lande på et bratt sva. Vi prøvde å gå ned på begge sider av ryggen, men begge så like umulige ut. Løsningen ble å ringe til Arild Meyer, læreren vår, og en av de få som har gått ryggen på vinterstid før.

Dagen startet før klokken seks. Vi var så heldige å bli kjørt ut til Djupfjorden av Eivind Vikane, hvor vi startet turen med hodelykt. Turen innover dalen stoppet etter hvert i en tykk og ugjennomtrengelig granskog. Vi viste at det skulle gå en sti igjennom, men den klarte vi ikke å finne i mørket. Derfor ble løsningen det islagte vannet. Isen var tynn, og inne med land var den usikker, men vi gikk heldigvis ikke igjennom. Etter en lang snøbakke, som gradvis ble brattere, befant vi oss endelig oppe på eggen. Der ventet en fantastisk utsikt over fjellområdene rundt Kabelvåg badet i nydelig sollys.

Tips og triks til vinterklatreren; står du på en smal snøegg, ta på deg selen før stegjernene. Vi startet med stort mot og uten tau, men etter ca 10m måtte vi finne fram tauet. Snøeggen gikk over i et bratt opptak, som krevde sikring. Opptaket ble ilddåpen for Ørjan. Opptaket ble forsert med en isøks, drahjelp fra kamkiler og kalde fingerjammer.

På standplass gikk samtalen om at terskelen for å sette igjen fastkilt utstyr i vinterfjellet er lav. Da vi igjen skulle gå videre viste det seg at en slynge hadde satt seg fast, noe som endte med at vi måtte finne frem kniven.

Igjen måtte vi ned på siden av eggen, der vi traverserte flere stupbratte snøfelt med Øvredalen flere hundre meter under oss. Vel oppe på eggen igjen forsatte vi i et jevnt, men behagelig tempo. En liten titt på klokka avslørte at vi hadde dårligere tid en forventet, og dermed ble alle planer om fotografering og filming lagt på hylla.

Plutselig smalnet eggen og eneste vei videre var en smal kamin. Her måtte begge isøksene frem, og etter litt spraising og en fin isøkshook klarte Ørjan å karre seg gjennom en tunnel. Her ble det tid til en liten pust i bakken. Vi slukte hver sin brødskive, drakk litt varm te og prøvde å lage litt mer is til fremtidige taulag.

I to tiden gikk sola ned, men vi hadde heldigvis et par timer med dagslys igjen. Omtrent samtidig ble vi stoppet av et isglasert sva. Vi innså at å komme seg ned før mørket innhentet oss, ville bli vanskelig. Vi vurderte de forskjellige alternativene, og kom frem til at retrett ville ta vesentlig lenger tid enn å fortsette. Svaet er delt opp av 3 fine riss, men alle var dekket islag som var for tynt til å klatre på. Vi måtte igjen ut på siden av eggen. Der støtte vi på en av Arilds gamle bankebolter, fra første vinterbestigning av ryggen i 1974.

Selv om vi gikk det meste av ryggen løpende måtte vi også sette noen standplasser. I nærheten av bankebolten var det ikke bare Arild som hadde vært før oss. Her hadde også en fugl, som hadde vondt i magen, tilbrakt mye tid. Jeg måtte grave litt for å finne plass til en god sikring, og når jeg gravde dypere avdekket fuglens dårlige kosthold. Etter hvert som dagslyset forsvant og ryggen flatet ut, mot det siste opptaket, bedret humøret seg. 

Da Arild hadde fortalt oss om hvordan vi skulle forsere kløfta, var det bare lette snøbakker igjen til toppen. Toppen av Vågakallen er en forblåst plass, og med det fuktige været som hadde vært den siste tiden var det dannet noen fantastiske isskulpturer på steinene på toppen. Vi sto på toppen i fem tiden, men det var ikke tid til noen hvil. Vi måtte ned igjen.

Returen fra Vågakallen går ned normalveien. Dette var en noe ensformig og lite spennende. Vi startet først med et par hundre høydemeter med bratte snøflanker, som senere gikk over i en lang snørenne. Snørennen var så bratt at vi må gå på tærne hele veien ned og med den lille lyskjeglen fra lykta gikk vi i vår egen verden. Et lite blikk nedover viste at rennen fremdeles var lenger enn det lykta lyset.

Etter mangfoldige høydemeter, og gjentatte blikk nedover den uendelige rennen, flatet den endelig ut. Vi hadde en liten matpause, der vi slukte siste rest av den nesten varme teen. Veien videre gikk igjen opp, gjennom et skar, som på folkemunne kalles hustaket. Når hustaket endelig var forsert var vi igjen nede i Djupfjorden. Her forsatte ferden langs revespor til vi endelig kom inn på stien igjen. Slutten av turen var preget av munter prat og de fleste anledninger til pause ble utnyttet.

Vi kom frem til veien rett før klokken ni, etter 14,5 timer på tur. Rett etterpå kom Arild og hentet oss, som lovet. I bilen fortalte han oss at dette var 4. vinterbestigning av Nordryggen. Når vi kom tilbake til skolen var kveldsmaten avsluttet for lenge siden, så bestigningen ble feiret med havregrøt og pulverkaffe på internatkjøkkenet.

 

Trykk på “Kart” for å sjå kart og beskrivelse av turen på Lommekjent.no

[gigya src=»http://cdn.tagul.com/cloud.swf» type=»application/x-shockwave-flash» allowscriptaccess=»always» width=»650″ height=»650″ flashvars=»id=56289@6&name=Nordryggen%20p%E5%20V%E5ga»%5D

 

 

Finding shogg

Etter ein sålangt særs dårleg vinter snømessig i Lofoten, fann Odd André og Ørjan A. ut at vi måtte ty til andre verkemiddel enn pudderdansen for å få skikøyring. Vi skal til Canada 7. februar, difor ville vi få testa utstyr og ferdigheiter før turen tek til. Sjølv om vi har trena ein del inne og fått nokre toppturar i Lofoten, fann vi ut at ei intensiv skiveke i Sogndal var på sin plass. Sidan snømengdene er på veldig store og Ørjan A. kjem frå omegn, bestillte vi flybillettar.

Vi landa på Haukaasen Airport mandag, og var på plass i Heggemyrane med ski på føtene og eigen guide tysdag. Guiden var Ørjan A. sin kamerat. Sjølv om det er ei stund sidan forrige dump, fann vi noko urørt snø i skogen. Etter nokre turar kjende vi at føtene hadde godt av å bli brukt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Onsdag fann vi ut at fellene måtte brukast, då gjekk turen til Sogndalsdalen, nærare bestemd Svartholten. Sidan det har vore ein del vind i det siste og det er hardpakka i snaufjellet, gjekk vi berre opp lia. Til gjengjeld fann vi tørr laussnø, noko som er eksotisk for oss som har vore i Lofoten til nå i vinter. Vi gjekk opp to turar, og hadde ein fantastisk dag i kaldt klarvêr og sol. Det var tydeleg at Sogndalsdalen er eit populært turmål, vi såg 12 personar som gjekk til Togga.

Torsdag var det gråvêr med snø i lufta, vi valde å gå ein tur utan å køyre bil nokon stad. Vi gjekk til Fagreggi, og køyrde ned i Skuledalen. I fjellet var det flatt lys og litt skavlete, i tillegg hadde vi med ein ekstra turkamerat; pelskledde Ask. I skogen fann vi atter ein gong fin snø, no med eit ferskt påfyll på ca. 10 cm på toppen.

Vi skal vera i Sogndalsområdet til søndag kveld, så vi håpar på fortsatt fine dagar. Treninga er kjærkommen for å greie 10 dagar heiskøyring i British Columbia.

http://blogglisten.no/follow/37321